Følg Gyldendal Akademisk

Selvfølelsen hos barn og unge

Nyhet   •   jun 01, 2018 14:39 CEST

Foto: Metro Branding

Det er selve rela­sjonen til foreldrene og andre voksne som bygger barns selvfølelse, ikke teknikker for barne­oppdragelse.

De siste årene har det blitt vanlig å skille mellom selvfølelse og selvtillit. Selvfølelse blir definert som den kontakten du har med deg selv, mens selvtillit dreier seg om hva du er flink til, tillit til at du kan. Selvfølelse er hvem du er, selvtillit dreier seg om hva du kan. Mange synes dette skillet er nyttig, at det gjør det lettere å sortere mellom viktig og uviktig. Når vi skiller mellom selvfølelse og selvtillit, blir det tydelig for oss at vår verdi som mennesker er uavhengig av prestasjoner, og at selvfølelsen må bygges på menneskeverdet og ikke prestasjonene.

Dette er grunnleggende viktig, og nødvendig for barn å erfare. Forfatteren Guro Øiestad husker selv hvor stort det var da hun som femåring spurte sin mor hvor mye penger hun ville solgt datteren for og moren svarte: «Jeg ville ikke solgt deg om jeg fikk alle pengene i verden!» Øiestad fortsatte: «Men hva om du fikk alle pengene, og alt gullet og alle diamantene og edelstenene i hele verden – da ville du vel solgt meg?» «Nei», sa hennes mor; «jeg ville ikke solgt deg om jeg fikk alt i hele verden, du er helt uerstattelig for meg, du, vennen min.» Det var noe å ha med seg, det. Å være mer verdt enn all verdens edelstener, og helt uerstattelig. Slik er det jo, barna våre har en uerstattelig verdi i kraft av å være til, og dette trenger de å merke.

Guro Øiestad mener likevel at skillet mellom selvfølelse og selvtillit kan tilsløre viktige sider ved selvfølelsen.

Det vi kan og er flinke til, er etter Øistads mening en viktig del av selvfølelsen; det du kan, er en del av den du er. Barn er «programmert» til å utforske verden og har en voldsom drivkraft når det gjelder å mestre stadig flere sider av livet. Barn er stolte og glade når de lærer nye ferdigheter, når de opplever å være en som kan. 

Hva er bevisst foreldreskap?
Å være en bevisst forelder innebærer å se sitt eget ansvar og sin egen påvirkning i samspillet med barnet. En bevisst mamma og pappa er opptatt av hvordan barnet har det på innsiden, hva det føler og erfarer, og er villig til å jobbe med og justere sine egne reaksjoner til beste for barnets selvfølelse. Ut ifra dette får vi tre områder eller felter som vi må være oss bevisste:

  • det som er inni barnet – følelser og behov
  • det som er inni deg selv – hva barnet vekker i deg
  • samspillet i familien
  • Følelser og behov hos barnet

    Selvfølelsen blir til ved at barnet får sine følelser og behov anerkjent. Det vil si at vår vilje og evne til å se og imøtekomme det som foregår inni barnet, er avgjørende for framveksten av selvfølelsen. Dette er helt grunnleggende og vi skal komme tilbake til det mange ganger: Vi må bestrebe oss på å «være hos» barnet, følelsesmessig sett, til forskjell fra å reagere kun ut ifra barnets ytre atferd. Vi må være opptatt av barnets følelser og hvordan verden oppleves og erfares fra barnets ståsted. 

    Hvis toåringen er redd, må vi forsøke å forstå hvordan saken ser ut fra hans eller hennes side, og vise at vi forsøker å forstå og hjelpe, uten at det betyr at den lille alltid skal få det som hun vil. Det samme gjelder for det store barnet, selvfølelsen vokser ved at foreldrene forsøker å forstå. Barnets følelse av seg selv vokser fram nettopp ved dette – at de voksne lever seg inn i og bekrefter dets følelser og erfaringer. Ved at de legitimerer et bredt spekter av opplevelser, får barnet hjelp til å utvikle et rikt selvfølelsens nettverk.

    Utdrag fra boken Selvfølelsen hos barn og unge av Guro Øiestad

    Kjøp boken her 

    Kommentarer (0)

    Legg til kommentar

    Kommentar

    Agree With Privacy Policy