Følg Gyldendal Akademisk

Krysskulturelle superkrefter

Nyhet   •   jun 21, 2018 09:40 CEST

Foto: NTB Produksjon, Thomas Brun

Å vokse opp med to kulturer, å være såkalte «krysskulturelle barn», har en rekke fordeler, ifølge forfatter Lill Salole. Om voksne bare hjelper til med å identifisere dem.

Boken Identitet og tilhørighet ble først utgitt i 2013 med navnet Krysskulturelle barn og unge. Lill Salole er selv krysskulturell, og har i mange år vært opptatt av barndom og foreldreskap i en migrasjonskontekst. I tillegg har hun vært spesielt engasjert i arbeidet med forebygging av ekstrem sosial kontroll, tvangsekteskap og utenforskap. Hun er utdannet cand.polit. i psykologi, med spesialisering innenfor utviklingspsykologi og krysskulturell psykologi, og holder både kurs og foredrag om temaet i ulike sammenhenger.

Hva ligger egentlig i begrepet «krysskulturelle barn»? – Definisjonen er «barn og unge som har levd eller lever med regelmessig påvirkning fra to eller flere kulturer i en betydelig del av oppveksten sin». Jeg vil utfordre oss alle til å tenke på hva vi legger i begrepene vi anvender, for her synder vi alle. Dette begrepet er et forsøk på å introdusere en annen betegnelse enn «flerkulturelle barn», «minoritetsbarn» eller «fremmedkulturelle». Håpet er at vi en dag snart kan snakke om «barn og unge», for det er jo først og fremst det de er, uten klassifiseringer rundt bakgrunn. Men til da må vi ta utgangspunkt i de begrepene vi har, og forsøke å utvikle et godt og inkluderende språk sammen. 

Hvilke typiske dilemmaer kan man havne i, om man har krysskulturell bakgrunn?
– Det kan være vanskelig å vite hva som er hjemme, man kan føle at man tilhører flere steder eller ingen steder. Noen føler seg rotløse, mens andre føler seg bundet ned av for mange røtter. Mange opplever å vokse opp i et forventningspress på grunn av forskjeller mellom de ulike verdisettene de vokser opp med, og lite forståelse på alle fronter for kompleksiteten i deres tilværelse. I tillegg er det utbredt å kjenne på annerledeshet eller utenforskap.

Det kan være en stor utfordring å hele tiden bli målt opp mot en idé om at normen for barns utvikling er å vokse opp med ett språk, én kultur og ett bestemt verdenssyn. Hvor vanskelig har disse barna det?

– En krysskulturell oppvekst i seg selv er ikke vanskelig, det er tross alt det som er naturlig for vedkommende. Men mangelen på kunnskap hos andre rundt barnet kan skape vanskeligheter. Det kan for eksempel skje gjennom folks spørsmål, reaksjoner og kommentarer, og kan befeste en opplevelse av å være en av «dem» og ikke «oss». De som ønsker, må få rom til å være både òg, uten at det ses på som en trussel av verken familie eller storsamfunn, men heller som en rikdom. Ikke minst trenger de å vite at de og deres perspektiver er ønsket og etterspurt. De besitter og representerer noe vi trenger.

Kan du si noe om fordelene med å vokse opp med flere kulturer?
– Disse unge evner å se ting fra flere sider, de forstår nyanser. De har bånd til flere plasser i verden, har tilgang til flere nyhetskilder, innsyn i forskjellige livsbetingelser. De behersker flere språk. De kan fungere som brobyggere, forhandlere og veivisere dersom de får ivareta og bruke egenskapene sine. Men de er ofte ikke klar over hva de kan, eller at dette er både viktig og etterspurt kompetanse i vår tid. Så vi voksne må hjelpe dem med å identifisere disse sidene, og ikke minst tilrettelegge for at de får praktisert og anvendt ferdighetene sine i det daglige. Deeyah Khan kaller de krysskulturelle ressursene for «superkrefter», og det synes jeg er et fint og viktig bilde!

TEKST: TURBO KOMMUNIKASJON, KIRSTI KRISTOFFERSEN

Intervjuet er først publisert i Vit nr.1 - 2018

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar