Følg Gyldendal Akademisk

Kan de ikke bare ta seg sammen?

Nyhet   •   mar 05, 2018 13:00 CET

Foto: Thinkstock

Barn og unge med ADHD og Tourettes syndrom får ofte mye og negativ oppmerksomhet. Væremåten deres er omdiskutert, og det kan tidvis være vanskelig å skille mellom kunnskapsbasert innsikt om tilstandene og allmenne betraktninger.

Tre–fem prosent av alle skolebarn er på en eller flere måter plaget av symptomer på de tilstandene vi nå kaller ADHD eller Tourettes syndrom. Eldre betegnelser, som MBD, er gått ut av vokabularet vårt. Diagnosene er symptombeskrivende på den måten at de blir satt når et visst antall symptomer på manglende konsentrasjonsevne, fysisk uro, impulsivitet eller tics er til stede på en gjennomgripende måte. Diagnosene sier ikke noe om årsakene som ligger bak. De sier også lite eller ingenting om flere tilstander som pleier å følge i kjølvannet av symptomene.

ADHD handler om en svikt eller dysfunksjon på utføringssiden og ikke om manglende kunnskap om hva som bør gjøres. Som regel vet de som har en slik svikt, dette utmerket godt selv, og de blir bare mer irritable av å bli fortalt om og om igjen at de har gjort en dårlig jobb. En ungdom sa det slik til meg: «Problemet er ikke å få kunnskap inn i hodet, men å få den ned på papiret!» Konsentrasjonsvansker, spesifikke eller non-verbale lærevansker kan være årsaken til dette fenomenet. Ledsagende fenomener, som sviktende selvregulering i affektsituasjoner, forekommer også svært ofte. Dette siste er nå betegnet som emosjonell dysregulering, et symptom som ikke fins i kriteriene for ADHD.

Et utsagn man til stadighet hører om barn med ADHD og Tourettes syndrom, er: «Han kan hvis han vil.» Det bidrar sterkt til å forkludre forståelsen av begrepet og redusere det til den enkle forklaringen at det handler om latskap eller, enda verre, manglende oppdragelse.

Utsagnet «Han kan når han vil» er likevel viktig på to måter. Det peker på den ene siden på et av hovedproblemene, nemlig at vanskene på utføringssiden er nærmest uoverkommelige når han ikke vil. Det er nettopp her kjernen i problemet ligger, og det handler om at prestasjoner er motivasjonsavhengige. Professor Russell Barkley hevder at så godt som ingen har konsentrasjonsvansker når de spiller Nintendo. For å kunne få det til må man ha glede av det, og det peker på hva som bør bli en del av løsningen. Man må legge hverdagen til rette slik at barnet ikke mister motet, men får brukt evnene sine på en optimal mate.

Det foreldre hyppigst sier noe om når de kommer til meg, er hvordan de har blitt mottatt av hjelpeapparatet. Vanskene er ofte enten blitt ignorert eller blitt omtalt som å «handle om samspillsproblemer og manglende grensesetting». Foreldrene føler derfor ofte at de enten ikke blir tatt alvorlig, eller, enda verre, at de har skylden for barnets vansker. Dette er det dårligst tenkelige utgangspunktet for videre samarbeid. Foreldrene har da mistet tilliten til at hjelpeapparatet har særlig rede på hva dette egentlig handler om.

Ved siden av å tilføre leseren konkret kunnskap om hva ADHD og Tourettes syndrom handler om, innbefatter boken også en svært viktig del om holdninger. Disse lidelsene er ikke lette å forstå. Det er derfor en slitsom del av hverdagen for både barn og foreldre at de fortsatt møter holdninger som er avspeilet i bokens tittel. Etter å ha lest er det lettere å fatte at ADHD og Tourettes syndrom er tilstander som kan kalles for skjulte handikap. Det er derfor å håpe at leseren føyer seg inn i rekken av personer som bruker den nye kunnskapen til å bli bedre medspillere i hverdagen for disse barna. De har ellers nok å stri med som de har.

Forord av Trygve Lindback, Overlege, dr.med. og spesialist i barnesykdommer

Utdrag fra boken Kan de ikke bare ta seg sammen av Lisbeth Iglum Rønhovde

Kjøp boken her 

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Agree With Privacy Policy