Følg Gyldendal Akademisk

Hvor skal grensene trekkes mellom den enkeltes og fellesskapets ansvar for egen og andres velferd?

Nyhet   •   mai 22, 2018 09:25 CEST

Foto: Thinkstock

Velferdsstaten i Norge har vært i sterk vekst målt i utgifter og personell. Andelen eldre har økt og vil vokse kraftig de kommende årene. Vi har fått en omfattende innvandring, og norske familier har forandret karakter. Flere dyptgripende reformer er gjennomført for å møte de nye utfordringene.

Velferdsstatens utfordringer i dag er knyttet til demografisk endring, immigrasjonsprosesser, automatisering og internasjonalisering av økonomi og politikk, et skarpere skille mellom dem som er «inne», og dem som er «ute», og et sterkt politisk forventningspress – og det i en situasjon der nasjonale politikeres muligheter til å styre politikken kanskje er mindre enn før. Nasjonalistiske partier og bevegelser har fremgang mange steder. Det er store sosiale og økonomiske forskjeller mellom landene i Vest-Europa og landene i Øst- og Sørøst-Europa. EU har vært, og kan representere, et demokratisk og sosialt stabiliserende element, men det er også usikkerhet knyttet til utviklingen av EU og den politiske integrasjonsprosessen i Europa. Samlet kan disse utfordringene tvinge fram en endring av velferdsstatens institusjonelle utforming.

Spørsmål som drøftes i samtale om velferdsstaten er blant annet fordeler og ulemper ved privatisering, hvordan det offentlige og private aktører kan samarbeide, om det bør legges større vekt på frivillige organisasjoner i samarbeid med offentlige myndigheter, og om det bør bli større grad av egenbetaling for tjenester og pensjoner. Det er også spørsmål om det kan finnes en annen balanse mellom kontanter og tjenester, om det bør bli en større grad av selektive og målrettede ordninger, blant annet om barnetrygden bør behovsprøves, slik særlig partiet Venstre har reist debatt om, om det skal satses på inntektssikring eller grunntrygghet, om det skal stilles krav til arbeidsplikt for å motta velferdsytelser, og om de generelle skattene bør økes.

Mange av kapitlene i denne boken vil drøfte slike spørsmål. Hvilke løsninger som bør og kan velges for de spesifikke behovene og ordningene, er vel så mye pragmatisk som normativt begrunnet. Den norske velferdsstaten kommer fundamentalt sett trolig til å beholde sin universelle karakter, og dermed prinsippet om obligatorisk forsikring av alle mot alle viktige sosiale risikoer. Men det fins utviklingstrekk som kan utfordre universalisme-prinsippet. Velferdsstaten kommer sannsynligvis til å få større innslag av private tjenesteytere, og det kan føre til et mer komplekst samspill mellom det offentlige og private velferdsleverandører. En større og økonomisk sterkere middelklasse vil muligens etterspørre differensierte pensjons- og helseforsikringsordninger og omsorgstjenester ut over det nivået og de standardiserte løsningene det offentlige kan tilby. Det vil trolig bli flere velferdstilbud fra markedsbaserte firmaer for både pensjoner og tjenester, og fra både nasjonale og internasjonale selskaper. En eventuell storstilt utbygging av private tilbud som alternativ eller supplement til offentlige ordninger kan komme til å svekke velferdsstatens universelle karakter.

I denne mulige omskapende fasen for velferdsstaten kan vi, som i den konstituerende fasen for over 100 år siden, komme til å oppleve større spenninger mellom ulike samfunnsvitenskaper som bygger på forskjellige premisser for å vurdere nytten og effekten av velferdsordninger og modeller.

For å ta et eksempel av generell karakter som berører problemene med arbeidsledighet, enslige forsørgere, ungdom som slutter på skolen før endt utdanning, fattige, innvandrere og flyktninger: Skal vi basere velferdsordninger på et insentivsystem som appellerer til den enkelte selv om å komme seg ut av sin vanskelige situasjon, eller på ideer som appellerer til de ulike fellesskapene (bedrift, skole, nabomiljø, familie), og til verdier som sosial rettferdighet og solidaritet? I praksis er det neppe et så klart enten–eller-spørsmål, men det antyder to diametralt forskjellige måter å tenke omkring og forstå problemårsaker og effekten av løsningsforsøk på. Den første typen insentivtankegang er sannsynligvis mer fremtredende i den økonomiske vitenskapen, den andre typen i den politisk-sosiologiske vitenskapen. Vi kan se tegn til denne spenningen overført til politiske diskusjoner om velferdsstatens organisering og ansvarsavgrensning: Hvor skal grensene trekkes mellom den enkeltes og fellesskapets ansvar for egen og andres velferd? Kan det bygges opp en bred politisk konsensus om en ny måte å trekke disse grensene på, eller er grunnlaget for den konsensusen vi har hatt, i ferd med å endres? Dette blir sannsynligvis noen av de overordnede spørsmålene for den kommende velferdspolitiske dagsorden. 

Utdrag fra boken Den norske velferdsstaten av Aksel Hatland, Stein Kuhnle, Tor Inge Romøren (red.)

Kjøp boken her

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar

Agree With Privacy Policy