Følg Gyldendal Akademisk

Å løfte lidelse ut i samfunnet

Nyhet   •   jun 25, 2018 09:39 CEST

FOTO: NTB Produksjon, Thomas Brun

Psykiater Finn Skårderud brenner for å gjøre faglige fenomener innen psykiatrien mer forståelige og tilgjengelige. Og han kunne ikke tenke seg å jobbe med noe annet, verken i dette livet eller neste.

Alene og sammen med andre har Skårderud til sammen skrevet mer enn 20 bøker. I år kommer en ny utgave av Psykiatriboken, en lærebok i psykisk helsearbeid som vektlegger møtet mellom mennesker og viktigheten av å ikke redusere pasientene til ting. Senere i år kommer han også med boken Kroppsfølelsen, en bok om samtalebehandling av spiseforstyrrelser og hvordan jobbe terapeutisk med det. Generelt er det kropp og spiseforstyrrelser som oppigjennom årene har engasjert ham aller mest, og som for fire år siden fikk ham til å starte Villa Sult – Institutt for spiseforstyrrelser.

– Jeg har tro på at det vi gjør på Villa Sult, er kunnskapsbaserte og verdige måter å møte folk på. Det gjør vi etter beste evne, og får veldig mye god respons. Det handler mye om å løfte lidelse ut i et samfunn, og det er ofte ålreit å ha fokus på å få folk til å bli interesserte i annet enn bare å være syke. Få dem til å løfte blikket så man ikke er fanget i egne problemer. Det er et meningsfullt og spennende prosjekt som jeg har lyst skal bli større, især med flere kompetanser. 

Hvorfor fordypet du deg i nettopp spiseforstyrrelser?
– Det er et fenomen hvor kultur møter individ; lidelser som sladrer veldig mye om vår kulturform. Da jeg kom inn i faget, var spiseforstyrrelsene et slags nytt fenomen, og det var flere ting som trakk meg dit. Blant annet en indignasjon på vegne av hvordan disse personene opplevde møtet med helsevesenet, hvor ofte de ble møtt med manglende kunnskap og negative holdninger. Samtidig fremstod spiseforstyrrelser som litt gåtefullt, et tema hvor det var veldig mye å hente.

Går det an å si noe om hvorvidt det blir flere eller færre tilfeller av spiseforstyrrelser?
– Teller vi på ordentlig vis, tror vi at det er en forsiktig økning. Ikke alarmerende, men vi ser at velferdsstaten paradoksalt ikke klarer å sørge for at det ikke er økning i psykisk uhelse.

Har alle mennesker godt av å gå til psykolog eller psykiater?
– Det er veldig tosidig. Jeg elsker yrket mitt, og har veldig tro på samtalebehandlingsformer. Samtidig er jeg imot en overdreven psykologisering i hverdagslivet. Åpenhet rundt psykisk helse tar bort tabuer og skaper mer åpenhet. Men åpenhet må ikke bli en slags dialekt hvor man bare skal snakke om problemene sine hele tiden, hvor det blir status å ha et problem. 

Kunne du jobbet som noe annet enn psykiater?
– Jeg har noen ganger gjort et nummer ut av at jeg er født og oppvokst i Østerdalen, som enebarn av to som selv ikke hadde noen akademisk bakgrunn. Min generasjon fikk muligheten til å få ordentlig utdannelse. Da lå det i kortene at man skulle bli doktor, og det var helt selvfølgelig at jeg skulle bli det. Jeg hadde stor interesse for samfunnet og politikk og sånt, og allerede før jeg begynte på medisinstudiene, opplevde jeg psykiatrien som et spennende møtested mellom individ, samfunn og kultur. Jeg er veldig glad i yrket mitt. Det å være psykiater og psykoterapeut er ekstremt givende. I mitt neste liv ville jeg gjort akkurat det samme.

Når man ikke er psykolog, hva kan man si til noen som sliter psykisk? Hva om man trår feil?
– Et menneske er aldri sin diagnose. Det verste man gjør, er å ignorere fenomener. Ingen blir syke av at du tar opp et tema med dem, ingen blir verre. Det er alltid bedre å tråkke uti enn å se en annen vei.

Tekst: Turbo Kommunikasjon, Kirsti Kristoffersen

Teksten er først publisert i VIT nr. 1 - 2018

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar