Følg Gyldendal Akademisk

Nattevakt

Blogginnlegg   •   aug 01, 2017 12:31 CEST


Klokken 21.45 står jeg i garderoben. Jeg bytter ut leppestift med leppepomade, håret samles i en knute, neglene er klippet korte og fingrene er fri for ringer. Vi blir nesten helt like, vi damene som står der for å gjøre oss klare til nattens vakt. Det er ikke rart at beboere tror at det er samme person som jobber natt etter natt. Vi kler på oss anonymitet etter retningslinjer for arbeidsantrekk, og følger de hygieniske prinsipper. Vi skal utstråle det samme – trygghet og profesjonalitet. Sykepleier og ufaglært har samme uniform. Det som skiller oss er et lite navneskilt med navn og profesjon. Men det kan neimen ikke være enkelt for en med dårlig syn å lese det om natten.

Klokken 22.00 er det rapport. Kveldspersonalet rapporterer fra kveldens hendelser og annet som er viktig for nattevakten å vite om avdelingens beboere. Jeg skriver ut arbeidslisten hvor nattens oppgaver står ramset opp; rom 41 skift klokken 01.00, rom 43 hyppig tilsyn, rom 50 snu ganger 3, og slik fortsetter det.

Klokken 22.30 - natten begynner og jeg går en runde i avdelingen, jeg har hovedansvaret for 20 personer denne natten.

Første klokke ringer:

"Åh, jeg beklager så meget, det var ikke meningen å ringe etter deg. Jeg kom bort i feil snor, jeg skulle bare skru av lyset", sier en dyp mannsstemme.

En mann du ser har vært en skikkelig arbeidskar ligger i sengen. Jeg ser en våt flekk under dynen. Så ser jeg ydmykelsen bre seg i ansiktet hans. "Beklager søster", sier han, "det har dessverre gått galt her".

Å re en seng har jeg gjort hundre ganger før. Men å se ansiktet til en voksen mann med et blikk som sier at i dette sekundet forsvant all min manndom – det ansiktet gjør at jeg får mest lyst til å gråte.

Jeg svelger klumpen jeg har i halsen og sier: "Jeg skal gå og hente nytt sengetøy til deg".

Jeg biter meg hardt i kinnet og tar på meg mitt vennligste smil før jeg går inn til han igjen.

Jeg sier at dette er så lite, at dette har jeg gjort så mange ganger før, at det er jo jobben min, og det er bare hyggelig, ikke noe bry i det hele tatt. Han ser på meg med alvorlig blikk og sier: "Nei, søster. Dette er ikke lite. For meg er dette meget mye."

Og jeg håper at han ikke ser på meg hvor utilstrekkelig jeg føler meg i møte med den følelsen det må være å ikke lenger kunne gå til toalettet, så prisgitt et annet menneske.

Neste klokke ringer. En liten dame står illsint på gulvet i sin rosa morgenkåpe. Klokken er 03.00 og hun freser. Hun er sint fordi hun mener jeg har stjålet håndvesken hennes. Kunnskap om de ulike typer demens er essensielt som pleier på sykehjem.

Klokkene ringer, pliktene kaller. Stomiposer tømmes, inkontinensutstyr skiftes, leieendring gjennomføres, medikamenter utdeles, sonder kobles, kateter skylles, smerter lindres, angst dempes.

Natten forløper og klokken 07.30 går "nattens engler" hjem. Jeg har hørt at vi blir kalt det – og det tenker jeg på, når avmakt, tretthet og hovne føtter nesten tar overhånd.

God natt, og god vakt!

Skrevet av Caroline Glastad Refsum

Kommentarer (0)

Legg til kommentar

Kommentar